Noen dager tidligere hadde nemlig Michelle tatt initiativet til en kollekt som skulle finansiere vår lille overraskelse. Både folk rundt laget og spillerne bidro av stor lyst med noen lapper for å få dette prosjektet i havn. Trine Lise uttalte da hun kom til Fløya at mye av grunnen for at hun kom hit var fordi hun likte utfordringer. Noe annet vi har oppdaget etter hvert som vi har blitt bedre kjent med henne, er at hun også er fryktelig glad i Nord-Norsk natur og gode friluftslivopplevelser. Friluftslivopplevelser? Som i opplevelser i fri luft? Overraskelsen måtte falle i smak. Hun skulle få et tandemhopp i paraglider, og symbolsk nok skulle det hele skje på Fløya-fjellet.
			Hendelsen ble satt til onsdagen etter  cup-kampen. Mye skulle koordineres og avtalen var at Trine Lises samboer skulle lure henne opp fjellheisen slik at de var der litt over halv fem. Vi kunne selvfølgelig ikke  parkere ved Fjellheisen, for da ville hun skjønt at hun hadde noe i vente allerede før vi hadde kommet opp. Derfor møttes vi ved huset til Helle og gikk stien opp på nordsiden. Det var selvfølgelig et par jenter som hadde jobb til litt over 4 i tillegg til at det alltid er noen som kommer litt for sent. Dermed måtte komme oss opp på underkant av 20 minutter. Det som skulle være en koselig restitusjonstur, ble et blodslit uten like med mye svette, kramper og for lite pust.
Opp kom vi tilslutt og møtte en noe overrasket Trine Lise som nettopp hadde ankommet. Overraskelsen ble ikke mindre da vi avslørte hvorfor vi var der og hva hun egentlig skulle gjøre. Det store diskusjonstema på tur opp hadde vært om hun kom til å gjøre det eller ikke. Trine Lise tvilte ikke ett sekund: ”Selvfølgelig hopper jeg!”

Etter litt instrukser og påkledning av utstyr, samt litt nervøs og anstrengt latter, måtte hun skrive under på en lang kontrakt før hun kunne ta sats. Vi tviler på at hun egentlig leste igjennom det som stod der, men det var kanskje like greit. Nå nærmet det seg, og det som for litt siden hadde vært en ivrig og tøff Trine Lise, var nå blitt til en svært spent men nokså smånervøs 45-åring.

Etter hvert stod hun klar. Spent fast i to tryggheter. Den ene var selve skjermen som skulle holde henne i lufta, den andre var Jørgen. Han som skulle være den som kunne dette og som hun bare måtte overlate all kontroll til. Folk sier at man ikke kan gi og få tillit, men at man gjør seg fortjent til det. Når man skal hoppe utfor et stup med en vilt fremmed, og livet bokstavelig talt henger i noen tynne tråder, så kan man bare klamre seg til den tilliten man gir og får. I det de gikk utfor kanten hadde Trine Lise fått intstrukser om å løpe av gårde det hun klarte, for så å trekke opp beina og folde hendene sammen. Det siste var ment for å ikke vikle armene inn i noen viktige tråder, men mulig det hadde en annen effekt også…
	Plutselig var hun i lufta. Seilte av gårde. Utfordringa hadde hun tatt på strak arm og hoppet i, nå var det bare opplevelsen igjen. Selvfølgelig hadde vi for anledningen bestilt en av de få solværsdagene i Tromsø, noe som gjorde det hele ett hakk bedre. Da hun helt på slutten stupte tre runder 360 grader i 40 kilometer i timen, til lyden av gispende publikum, var klimaks nådd og punktum satt. Etterpå uttalte hun selv at dette var noe hun hadde drømt om hele sitt liv og at det var den fineste opplevelses-gaven hun noen gang hadde fått. Da er det vel bare å begynne å planlegge til et enda rundere jubileum…;)