Selv om vi gjerne skulle sett at vi kunne holde påskedagene hellige, og bare gjøre påskeaktivteter, må vi innrømme at det virkelig føltes godt å komme igang, og at det var alt for lenge siden vi hadde trykket de fine knottene inn i gresset på Alfheim. Det var som vanlig en spesiel spenning rundt seriestarten, men i år var det noe ekstra som lå og kriblet i magen før kampstart. Vi har nemlig jobbet steinhardt gjennom hele forsesongen for å være best mulig forberedt, noe som har resultert i gode tendenser resultatmessig i treningskampene, en fin flyt i spillet fremover, selvtillit og godt humør i gruppa. Skulle vi klare å hente frem noe av dette i årets første kamp som virkelig betyr noe? Vi har vært mindre fokusert på resultatmål i år, men desto mer fokusert på utviklingsmål. Da vi analyserte sesongen i fjor, viste tallene tydelig at vi måtte bli bedre mot de lagene som var jevngode med oss. Det vil si nettopp lag som Trondheims Ørn.
Og den strålende påsken som har vært i Tromsø i år, fortsatte også på kunstgressmatta på Alfheim. Dette blir jo selvfølgelig litt subjektivt, sett fra et par litt slitne øyne midt utpå banen, men det får så være. Vi begynte ikke så aller verst og brukte noen minutter til å krige av oss litt høye skuldre. Etter hvert hadde vi en del possesionspill, og opptråtte langt roligere med ball enn det vi har vist frem på lenge, uten at det resulterte i alt for mange drømmeangrep. De gule og blå fra Trondheim spilte slik vi kjenner dem fra før, med ro i forsvaret og lange baller opp og ut på kant. Til tross for at de kan være ganske gode på akkurat dette, og at de hadde ballen en del, klarte de ikke trenge gjennom den defensive strukturen vi har begynt å bli relativt trygge på. Selv produserte vi som sagt ikke all verdens av gode angrep i første omgang, men vi var derimot svært effektive. To angrep resulterte i to mål. Unge frøken Karlseng-Utland stod for begge nettkjenningene, etter godt forarbeid av spissmakker Trosten. I store deler av kampen, det vil si de midterste 50 minuttene, hadde vi god kontroll og viste til tider godt spill. Innimellom ga vi publikum noen teasere av det vi har å by på i sesongen videre. Når det gjenstod ca 20 minutter, og lederbenken til Ørn lenge hadde vært rådvill, flyttet de endelig evigunge Kristin Lie fra midstopper tilbake på sin kjære spissplass, og det ble med en gang mer trykk i trønderne. De skapte noen overganger på slutten som gjorde oss unødvendig nervøse, og stakkars Trine Lise holdt på å få hjertestans. Ett av utviklingsmålene denne sesongen er at vi skal opptre enda mer lojalt i forhold til de planene vi legger på forhånd. Vi kan vel med trygghet si at vi har noe å gå på utover sesongen når det gjelder akkurat dette. Vi skulle egentlig spille ballen lengre på slutten, flytte etter og skape gjenvinningstrykk, samtidig som vi skulle tørre å spille på deres banehalvdel. Vi fikk litt blackout og spilte isteden enmetersveggspill rett utenfor egen 16meter. Litt høy risiko i vårt eget spill og litt høye skuldre på slutten, resulterte i en fin overgang av Ørnene som Lie plasserte i mål bak Guro, som forøvrig voktet målet på en ubeklagelig måte. Vi sto han av, og vant til slutt 2-1, og det første delmålet i en lang sesong var i boks. Det var forøvrig svært gledelig at de 136 som hadde møtt opp for å heie på oss, skapte så god stemning at vi som spilte til tider trodde det var publikumsrekord. For de av dere som hadde valgets kvaler og til slutt endte opp med å prioritere bål og påskefjell foran grønn gressmatte, sprudlende jenter og god underholdning, kan vi tilgi det for denne gang og krysse fingrene for at dere møter opp å heier oss frem på neste kamp |